Forelskelse, også litt forvirrende!

Du er ikke like forelska i meg som jeg er i deg du. Han bare slang det ut sånn, skikkelig spydig. Var det usikkerheten hans som snakket eller var det en ting for å drive henne bort? Han sa så mye rart, full og god som han var. Endelig turte han å åpne kjeften, endelig fikk hun høre hva han egentlig tenker og føler. Hun hadde ventet på dette lenge nå, men han var alltid så stille, sa aldri noe. Det var aldri noe respons og få uansett hva hun sa eller gjorde. Men hva vet han egentlig om hva hun føler for han? Hun har ikke ord for hvor høyt hun elsker han, hvor mye hun setter pris på hans tilværelse og hva det betyr for henne at han alltid er i nærheten. Han er så mye mer for henne enn det han forstår. Og hun har følt det andre veien, at han ikke ville ha henne like mye som hun ville ha han. Kanskje det er det som er problemet, at de aldri snakker samme om sånne ting. Hva de betyr for hverandre.

Han har tydeligvis, etter å ha sagt det selv, vannskligheter for å binde seg, se framover i tid. Hun savner det, å planlegge fremtiden, men det er noe hun har godtatt, sammen med andre ting. Men sånn er det, så mye vil hun være med han at hun ofrer seg og sitt. Hvorfor kan ikke han bare forstå det og strekke seg litt han også? Hva er det hun gjør galt? Hvorfor kan han ikke bare forstå at det er han og ingen andre hun vil ha? Hun får ta tiden til hjelp, tiden og deres tålmodighet, for hun vil gjennom dette, gjennom dette å bli lykkelig igjen!